Til farfar

Båten og båra

Kom ban og ta i hanna nu
så ska han bestefar og du
gå ned i støa førr å sjå på båra.
Han bestefar så lite vinn
å bale meir med båten sinn
så ligg der segellaus og uten åra.
Og båra ho e farleg og båra ho e god,
og båra dreg deg under og båra gjev deg ro.

Ja båten min du banet mett,
du kann vel tru vi to har slett
oss fram så mang en gong i storm og stille.
Og leia stengt og seglet flengt,
vi heim oss vann og støa fann,
og uversbåra bar seg stygt og ille.
Og båra ho e farleg og båra ho e god,
og båra dreg deg under og båra gjev deg ro.

Men sommars tid når båra blid
og kjælen smaug om kjøl og baug
då kjent han bestfar seg mjuk i sinnet.
Her kunn eg meg og mine fø
med hus og heim og båt og stø –
og båresull så várt om alt her inne.
Og båra ho e farleg og båra ho e god,
og båra dreg deg under og båra gjev deg ro.

Langt vest i hav der sol går ned,
dit får han bestefar beskjed
å segle på deinn aller siste båra.
Ho kjem vel snart når alt er klart
og båten ligg med nystellt rigg,
og kveldsol over ripe, segl og åra.
Den båra e’kje farleg, den båra ho e god.
Den båra tar deg varlig i famn, og gjev deg ro.

Hjemme?

aaaalitenJeg har alltid vært ganske fleksibel på hva som er hjemme. Hvis jeg er på ferie et sted omtaler jeg automatisk stedet jeg sover på som hjemme, og jeg har mange steder jeg regner som mine andre, tredje, fjerde osv hjem – skilte foreldre hjelper heller ikke på saken. Men det er noe annet nå på et vis. Jeg skal bo et helt år (oki, 9 måneder eller noe) et helt annet sted. Og det som gjør at det føles enda litt mer rotløst er at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre etterpå. Jeg vet rett og slett ikke om mine hjem nå (hos mamma og pappa) kommer til å være mitt hjem for meg lenger, eller om det kanskje blir sånn hjemme-der-hvor-mamma-og-pappa-bor. Det er den følelsen at jeg kanskje ikke virkelig skal bebo mine soverom, som jeg endelig nå begynner å føle at jeg virkelig bor i, igjen. Jeg har 13 netter igjen å sove i senga mi før jeg reiser med meg og tingene mine – kommer de noen gang til å høre hjemme i de hyllene på det rommet igjen?

Det er uansett her jeg har vokst opp, og det er mye i seg selv. Alt her har historie; hver minste ting i huset, og blokka, og gatene, bærer på minner.  Men det kommer også nye tider og det skapes nye minner, så jeg må bare vente og se hvor jeg står neste høst. Mye av den sene barndoms-/tidlige ungdomstiden min brukte jeg på å prøve å unngå å bli stor, på å forbli barn. Nå merker jeg at det er et skjæringspunkt i meg, selvstendigheten og avhengigheten som kjemper et slag – men jeg tror ikke de kommer til å bli ferdig før om noen år. I mellomtiden (eller i alle fall nå) kjennes ting litt ustødig (sikkert fordi jeg går helt ukjente erfaringer i møte dette året), men uansett hvor mitt hjem er eller ikke er, så er det hjemme der mamma og pappa og broren min (og katten min) er.

Kartet viser vårt flotte langstrakte land (i en kjedelig blå versjon; dra på ferie i Norge! Opplev!) med noen egenfiksede prikker. Rød er min barndom, mine 18 (og et halvt) år i Oslo – om en måned gjemmer jeg meg under den gule prikken sammen med Fosen folkehøgskole og en hel del andre elever – men i mellomtiden skal jeg en 16 dagers tur oppom den grønne der oppe for å besøke et lite hjem jeg har der også, hos besteforeldrene mine.

Homeward Bound – Simon and Garfunkel  …en veldig fin sang som kanskje sier noe om dette, eller i alle fall som jeg ser det: at det er viktig å ha et hjem å komme hjem til til slutt, selv om det akkurat nå er en slags deilig frihet og noe spennende i å ikke vite hvor ting, eller jeg, går.

Eit vintereventyr

Tittelen på dette fyrste blogginnlegget mitt har eg stole frå Jan Roar Leikvolls roman med same namn. Eg har ikkje lese han, men har late meg inspirere av ein setning frå baksida av boka:

Uansett kven ein er, må ein vere i det ein er, for å få lov til å vere ei tid på jorda.

Dette er ord som når meg, fordi eg veit kor viktig dèt er, men òg kor vanskeleg, for meg om ikkje alle. Ein må godta sitt eige utgangspunkt i livet, og jobbe derifrå. Det nyttar ikkje å drøyme seg bort til noko anna, uten å gjere noko i sitt eige liv for kanskje å kome dit. Det er ikkje lett å vere i augeblinken, men de små stundane eg er der er lykkje nok til å ynskje å vere der.

Et hjerte som dunker, mitt hjerte som dunker. Jeg kjenner at jeg er, at jeg lever, og er der, i stillheten. Jeg hører bare hjerteslagene mine. Ingenting annet. Stillhet såvidt overdøvet av dunk-dunk-dunk-dunk. Til jeg begynner å gå igjen, for da lyder svisj-svisjene fra skiene sammen med hjerteslagene. Men ellers helt stille. Et smalt skispor, store snøkledte graner på alle kanter og en gråhvit himmelsprekk der oppe mellom tretoppene. Av og til en hvit blondeportal å gå under, et tre tynget ned av snøen. En kontrast til hvordan jeg flyter avgårde oppå den, til hvordan vinteren så godt som gir meg vinger.

Det er helt utrolig at det skal være så herlig å gå på ski igjen. Bruke kroppen, kjenne hvordan den må arbeide for å drive meg fremover. Lure på hva som kommer bak neste bakketopp, rundt neste sving eller tre. Kjenne skogen, og snøen og stillheten på alle kanter, en god ensomhet. Være bare en time inn i Oslomarka, men allikevel så veldig langt unna.