Det blir ikke så mye skriving nå, men folkehøgskolelivet er i gang og det er ganske så supert. De første to dagene var grusomt nervepirrende, og allerede veldig merkelig å se tilbake på.
Folkene er spennende, livet er spennende – og selv om ting ikke alltid går på topp, så må man lære seg å takle det også. Jeg er veldig glad for å være her. Og så skal dere få se noen bilder av hvor her er:
Meg på ferga til Fosen for første gang - nervøst ventende på en ukjent fremtid
Rommet mitt, før ordentlig innflytting og skjønnhetsforbedringer (og rot)
Første offisielle dagen - bærrensking og bli-kjent-samtaler
Også første dagen - skolens tun (og det fine tuntreet!)
Første tur med linja mi, eller bolken som vi kaller det her
Auksjon av gjenglemte klær - men minst like mye underholdning
Sliten Tana ved gapahuken, lærerens gamle og fine hund
...og fortsettelsen av bolkturen ble en topptur på Blåheia for oss tre som ikke vet å stoppe, men vet å ofre en middag for en opplevelse
Utsikt over Rissaområdet - her bor jeg nå! (mer nøyaktig bak den grønne åsen mellom de to vannene)
Ørna vi så på vei ned
Første helg ble tilbrakt med hele skolen på skolens seter Lefætten
Arbeid...
...lek...
...og avslappning
Frisøndag med volleyball
...og så bueskyting
Og det var den første uka på Fosen.
Mathilde
Independence and Identity 
En kveld tuslet jeg rundt på Corsica i den behagelige kveldsvarmen. Jeg gikk utover en pir der seilbåtene lå på rekke og rad. Jeg passerte en båt som het “Jeffs dream”. Ytterst på piren stod et fyrtårn jeg tok bilde av før jeg gikk tilbake. Ved enden av piren, ved en båt som lå i opplag, bøyde jeg meg ned og plukket opp en liten ring av lakkert stål.
Jeg er glad du har nøkkelen med deg rundt halsen…
Jeg skulle så gjerne hatt nøkkelen med meg rundt halsen…
…men den er borte med en gammel røket lærsnor.
Det var sannsynligvis en gammel nøkkel, kanskje fra skrivebordet mitt sin tid, 1920-tallet eller før – den opplevde mye før jeg fikk bære den trygt mot brystbeinet, og nå er min era i dens saga slutt.
Ser utrolig morsomt ut, får lyst til å være der selv når jeg ser på bildene. Men trives helt klart bra der jeg er, er snart forelska i studiet mitt ❤
Er så trist når ting man har båret mye på seg forsvinner. Var så trist da jeg mistet hippie-buttonen min. Så fant en i klassen en ny en det stod grønne lunger på i klasserommet dagen etter. Men ble aldri så gla i den. Så fortalte jegf dette til noen i klassen, og dagen etter delte nsb ut buttoner med motiver fra miljøkampanjen deres. Fikk en fin og sur "sopp". Og så fikk CF grønne lunger-buttonen. Litt magisk historie det der.
Jeg er så glad jeg kan ta skikkelig feil, for min era er ikke i det hele tatt slutt!
Vi burde kanskje ikke knytte følelsesmessige bånd til ting, og la humør styres etter de, men det er veldig godt å ha noe konstant å holde fast på gjennom alt annet. Som er vårt og som vi kan feste identiteten og kanskje noen av minnene våre til.
Jeg fant igjen nøkkelen, med røket lærsnor, så nå følger den meg fra bukselomma.
(Og takk for at du tittet innom dette “forholdsvis” uaktive stedet, Oda!)