Hjemme?

aaaalitenJeg har alltid vært ganske fleksibel på hva som er hjemme. Hvis jeg er på ferie et sted omtaler jeg automatisk stedet jeg sover på som hjemme, og jeg har mange steder jeg regner som mine andre, tredje, fjerde osv hjem – skilte foreldre hjelper heller ikke på saken. Men det er noe annet nå på et vis. Jeg skal bo et helt år (oki, 9 måneder eller noe) et helt annet sted. Og det som gjør at det føles enda litt mer rotløst er at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre etterpå. Jeg vet rett og slett ikke om mine hjem nå (hos mamma og pappa) kommer til å være mitt hjem for meg lenger, eller om det kanskje blir sånn hjemme-der-hvor-mamma-og-pappa-bor. Det er den følelsen at jeg kanskje ikke virkelig skal bebo mine soverom, som jeg endelig nå begynner å føle at jeg virkelig bor i, igjen. Jeg har 13 netter igjen å sove i senga mi før jeg reiser med meg og tingene mine – kommer de noen gang til å høre hjemme i de hyllene på det rommet igjen?

Det er uansett her jeg har vokst opp, og det er mye i seg selv. Alt her har historie; hver minste ting i huset, og blokka, og gatene, bærer på minner.  Men det kommer også nye tider og det skapes nye minner, så jeg må bare vente og se hvor jeg står neste høst. Mye av den sene barndoms-/tidlige ungdomstiden min brukte jeg på å prøve å unngå å bli stor, på å forbli barn. Nå merker jeg at det er et skjæringspunkt i meg, selvstendigheten og avhengigheten som kjemper et slag – men jeg tror ikke de kommer til å bli ferdig før om noen år. I mellomtiden (eller i alle fall nå) kjennes ting litt ustødig (sikkert fordi jeg går helt ukjente erfaringer i møte dette året), men uansett hvor mitt hjem er eller ikke er, så er det hjemme der mamma og pappa og broren min (og katten min) er.

Kartet viser vårt flotte langstrakte land (i en kjedelig blå versjon; dra på ferie i Norge! Opplev!) med noen egenfiksede prikker. Rød er min barndom, mine 18 (og et halvt) år i Oslo – om en måned gjemmer jeg meg under den gule prikken sammen med Fosen folkehøgskole og en hel del andre elever – men i mellomtiden skal jeg en 16 dagers tur oppom den grønne der oppe for å besøke et lite hjem jeg har der også, hos besteforeldrene mine.

Homeward Bound – Simon and Garfunkel  …en veldig fin sang som kanskje sier noe om dette, eller i alle fall som jeg ser det: at det er viktig å ha et hjem å komme hjem til til slutt, selv om det akkurat nå er en slags deilig frihet og noe spennende i å ikke vite hvor ting, eller jeg, går.

Advertisements